− Jeg er nok mindre politisk korrekt enn jeg var før

P3 Dokumentar på TV:

Dokumentarserie i fem deler.

Historier om ung, norsk virkelighet.

Ny dokumentar hver uke:
27.09: Langt til bloggtoppen.
03.10: Skyldig, jeg?
10.10: Spor 19.

«Folkens − jeg har hverken blitt ekstremist eller en islamhater. Det hele har vært et prosjekt.»

Det er onsdag 4. mai. Den siste måneden har P3-reporter Ludvig Løkholm Lewin gjennomført et intenst, hemmelig prosjekt. Han har lurt alle rundt seg til å tro at han har blitt islamfiendtlig. En ny, aggressiv holdning til flyktninger og muslimer har sneket seg fram. Når familie og venner har stilt spørsmålstegn ved oppførselen hans, har han stått på sitt. «De formerer seg som rotter», har han sagt.

«Er du klar over hva muslimene kan, og hva de vil?».

Prosjektet har påvirket livet og tankene til Ludvig i mye større grad enn han var forberedt på. Nå har han formulert en Facebook-status som avslører at alt sammen har vært skuespill.

Se hele dokumentaren øverst i saken.

I slutten av april var Ludvig både sliten og paranoid. Han var ikke forberedt på hvor mye prosjektet ville prege livet hans. Foto: Mattias MüllerI slutten av april var Ludvig både sliten og paranoid. Han var ikke forberedt på hvor mye prosjektet ville prege livet hans. Foto: Mattias Müller

«Jeg ville finne ut hvorfor noen utvikler ekstreme holdninger, og hvordan venner, familie og kolleger reagerer når dette skjer», står det.

Ludvig har over 800 venner på Facebook, og noen av dem har tydelig latt seg provosere av ting han har skrevet i løpet av prosjektet.

«Sorry til de av dere som har blitt spamma ned av min propaganda», fortsetter statusoppdateringen.

«Beklager at noen av dere har blitt støtt eller såra.»

Innlegget til Ludvig får 60 kommentarer. Over 200 mennesker trykker på «liker»-knappen. Mange deler også intervjuet der han snakker om prosjektet sitt. Der forteller han om følelsen av å være utafor og utestengt, kanskje spesielt på jobben i P3. Han håper å kunne få tilbake sitt gamle liv, sier han.

Men fikk han det?

Før og nå

− Jeg er nok litt mindre politisk korrekt enn jeg var før. Jeg er i hvert fall mindre redd for å gå inn i diskusjoner hvor jeg kan oppfattes som ikke politisk korrekt, sier Ludvig.

Det har gått flere måneder siden han publiserte statusen på Facebook. Den ferdige TV-dokumentaren, «Ekkokammeret», er klar for skjermen. Ludvig har sluttet å vanke inne på islamkritiske nettsteder, som var hans eneste kilde til nyheter mens radikaliseringsprosjektet pågikk. Han trenger ikke å gjemme seg vekk på jobben lenger, og det blir ingen opphetede diskusjoner i festlige sammenhenger.

Egentlig har det vært ganske enkelt å vende tilbake til hverdagen, synes Ludvig. Men noe er annerledes likevel.

− Før var det vanskeligere for meg å være kritisk til islam enn til andre religioner, uten at jeg egentlig visste at det var sånn. Jeg har også blitt mye mer opptatt av integreringspolitikk. Dette kommer til å bli en utslagsgivende faktor for hvilket parti jeg skal stemme på til neste år, sier Ludvig.

Det er viktig å snakke med hverandre, tror Ludvig. Selv ble han kontaktet av flere venner i løpet av prosjektet. Foto: Mattias MüllerDet er viktig å snakke med hverandre, tror Ludvig. Selv ble han kontaktet av flere venner i løpet av prosjektet. Foto: Tor Edvin Eliassen

Underveis i prosessen merket han at tankene hans forandret seg. Hvis han gikk på bussen, la han fort merke til hvor mange av passasjerene som så ut som innvandrere. Slik er det fortsatt – i hvert fall til en viss grad.

− Jeg håper at det er i ferd med å forsvinne, for nå har jeg ikke tenkt over det på en stund, konstaterer Ludvig.

− Men det er flere ganger jeg har måttet holde tunga rett i munnen.

Som i juli, da en angriper tok livet av over 80 mennesker på strandpromenaden i Nice. Den første tida etter terroraksjonen var det usikkert om mannen som sto bak var tilknyttet en organisert gruppe. Spekulasjonene florerte på nettet.

− Og da var jeg veldig kjapp med å konkludere i mitt stille sinn – det var veldig lett å tenke at gjerningsmannen hadde bånd til religiøse ekstremister. Jeg måtte ta et oppgjør med mine egne tanker, sier Ludvig.

IS tok på seg skylda for angrepet noen dager senere. Foreløpig er det ikke funnet konkrete forbindelser mellom terrorgruppa og gjerningsmannen, men etterforskerne har fastslått at terroristen viste interesse for jihadisme.

Utfordrende samtaler

Det er flere som har hatt lyst til å prate med Ludvig etter at radikaliseringsprosjektet ble kjent. Noen av dem som har sendt ham en melding på Facebook, er folk han bare kjenner så vidt fra før – og som tar kontakt fordi de ser tegn til radikalisering i sin egen familie. De er bekymra og rådville.

− De forteller om familiemedlemmer som sier ting de ikke klarer å forholde seg til. «Hva skal jeg gjøre?», skriver de. Og det vet jo ikke jeg. Det eneste jeg kan gjøre, er å råde dem til å snakke med noen om det – og at de ikke bør kutte kontakten med dem det gjelder. Det er noe av det viktigste jeg lærte av denne prosessen.

Men å ikke snu ryggen til ekstreme utsagn og holdninger kan være lettere sagt enn gjort, også for Ludvig. Dokumentarprosjektet har ført med seg samtaler med opptil flere personer han egentlig ikke har hatt lyst til å prate med.

Ludvigs kolleger i P3 la merke til forandringen han gikk gjennom. Foto: Tor Edvin Eliassen Ludvigs kolleger i P3 la merke til forandringene han gikk gjennom. Foto: Tor Edvin Eliassen

− Da det sto en fyr tett opptil ansiktet mitt og sa at islam er en kreftsvulst i samfunnet vårt, ville jeg bare avslutte samtalen og gå min vei, sier Ludvig.

− Men jeg måtte jo bare ta meg sammen, for jeg visste at det eneste riktige var å prate med ham. Jeg prøvde å ta argumentene hans på alvor, prøvde å forstå hva han mente. Og jeg sa til ham at hatretorikken kom i veien for budskapet hans. Det endte faktisk med at han liksom hørte sine egne argumenter med nye ører – og skjønte at det var ganske ekstremt.

– Vi må snakke sammen

I sommer ble det kjent at PST ser en vekst i de høyreekstreme miljøene i Norge: Det er større aktivitet på nettsider og i diskusjonsforum, delvis som følge av fjorårets flyktningstrøm. Ludvig tror at tematikken som tas opp i «Ekkokammeret» er brennaktuell, og at stadig flere opplever radikale holdninger blant venner og familie.

Samtalene han har hatt de siste månedene har bekreftet dette inntrykket. Men dokumentarprosjektet har også gitt ham langt større forståelse for hvorfor slike holdninger oppstår i utgangspunktet.

Og hvorfor enkelte ender opp helt alene.

− Under prosjektet fikk jeg selv se hvilke mekanismer som slo inn, og at de bidro til å lage en kløft mellom meg og andre. Det tar ikke lang tid før man mister folk rundt seg i en slik situasjon, sier Ludvig.

− Hvis man da begynner å følge nettsider som er drevet av islammotstandere, skjønner jeg godt at man får vann på mølla.

Nettopp derfor er det så viktig å lytte til hverandre, mener Ludvig – også når situasjonen virker helt håpløs.

− Denne debatten bringer fram kraftige følelser, og det er ikke lett å være fornuftig når man blir sinna. Men folk må fortsette å snakke sammen, for det er det eneste som kan forhindre at vi kommer enda mer bort fra hverandre. For det gjør vi.

Line Orfjell

Journalist


 Ludvig følte seg ensom og utestengt da prosjektet nærmet seg slutten. Hva skjer med de som gjennomgår en reell prosess? Foto: Tor Edvin EliassenLudvig følte seg ensom og utestengt da prosjektet nærmet seg slutten. Hva skjer med de som gjennomgår en reell prosess? Foto: Tor Edvin Eliassen

Et annerledes syn på verden

Det var flere som skygget banen da Ludvig plutselig ble islamfiendtlig. Men hva betyr det egentlig å være såkalt høyreekstrem?

− Ekstremisme er et forferdelig vanskelig begrep. For at noe skal være ekstremt, må noe også være normalt – og det gjør jo at det ekstreme vil variere i både tid og sammenheng, sier journalist Øyvind Strømmen.

De siste årene har han fordypet seg i dette ulne begrepet. Øyvind har tilbragt utallige timer på Internett, hvor han har kartlagt og studert det høyreekstreme miljøet – noe som har resultert i opptil flere bøker. Men hvem er egentlig «de ekstreme» i dagens Norge?

− Mange vil nok mene at dette er grupper som har et ganske annerledes syn på verden enn resten av oss, sier Øyvind.

− Eller at man har ideer som skiller seg kraftig ut fra det som er normalt. Dersom man vil gjøre noe som bryter med menneskerettighetene eller med demokratiet, vil man fort framstå som ekstrem.

Som en slags tunnel

Når det gjelder slamfiendtlig høyreekstremisme, kan radikaliseringsprosessen gjerne starte som en helt legitim og riktig bekymring – både til islam som religion og til innvandringspolitikk, påpeker Øyvind.

Det er veien videre som kan bli trøblete.

− Man får kanskje venner i sosiale medier som mener det samme som en selv, bare sterkere og sintere. Hvis man også får mer og mer av nyhetsbildet sitt fra enkeltstående, islamfiendtlige nettsteder, kan man fort ta steget inn i en verden preget av mørke og frykt, sier Øyvind.

- Verden blir mer sort-hvit, og fiendebildene blir mer omfattende, sier Øyvind Strømmen. Han har kartlagt det høyreekstreme miljøet på Internett. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix– Verden blir mer sort-hvit, og fiendebildene blir mer omfattende, sier Øyvind Strømmen. Han har kartlagt det høyreekstreme miljøet på Internett. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

Han beskriver radikaliseringsprosessen som en slags tunnel: Jo lenger man kommer inn i den, jo lettere blir det å tenke at det bare er en selv som har skjønt hvordan verden henger sammen. Og at alle som mener noe annet, har blitt lurt – eller er en del av problemet.

− Dette er noe man kan kjenne igjen hos mennesker som går i en høyreekstrem retning, men også hos dem som lar seg overbevise av ekstrem islamisme. Verden blir mer sort-hvit, og fiendebildene blir mer omfattende.

– Det er ikke noe lys på den andre siden av tunnelen.

Etter hvert – hvis prosessen går langt nok – kan alle meningsmotstandere bli sett på som ren ondskap.

− En som virkelig har tatt til seg mye av det mest islamfiendtlige tankegodset, vil for eksempel kunne mene at Norge og Europa er i ferd med å bli okkupert og invadert – og at dette gjøres i samarbeid med våre egne politikere, spesielt de som er på venstresida. Disse politikerne blir sett på som landsforrædere, og snart vil det være for seint – den norske kulturen og de norske verdiene vil bli ødelagt. Tar man slike tanker til seg på alvor, har man gått langt i en ytterliggående retning, sier Øyvind.

− Om man også begynner å mene at menneskerettene må settes til side for å berge landet, eller at vi befinner oss i en borgerkrig, da er man langt inne i den tunnelen. Og der er det ikke noe lys på den andre siden.

«Vi» og «dem»

Men hva skal man gjøre dersom en i vennekretsen plutselig viser tegn til radikalisering?

− Jeg har stor tro på dialog, sier politibetjent Hans Magnus Gjerlaug.

Han er radikaliseringskontakt i Oslo politidistrikt, hvor han blant annet jobber med høyreekstremisme. Det er ikke nødvendigvis så lurt å gå rett inn i en konfrontasjon ved mistanke om radikalisering, mener han.

− Det kan være skummelt å bruke formuleringer som «nå har du blitt gæren» og «du har forandra deg veldig». Jeg tror det er bedre å forklare at man er urolig, stille spørsmål ved forandringen man opplever, og samtidig drøfte situasjonen med andre i nærheten, sier Hans Magnus.

Det er viktig å lufte bekymringene sine ved mistanke om radikalisering, mener politibetjent Hans Magnus Gjerlaug. Foto: Mattias Müller Det er viktig å lufte bekymringene sine ved mistanke om radikalisering, mener politibetjent Hans Magnus Gjerlaug. Foto: Mattias Müller

Radikaliserte plasserer seg ofte i større gruppe, et «vi», forklarer politibetjenten. «Vi» er gjerne ofre, mens den truende motstanden blir et slags «dem». Hvem «dem» er kan variere – men det kan ofte representere myndighetene, arabere eller politiet.

− Og hvis politiet blir de første som tar opp en bekymring rundt radikalisering, kan dette være med på å bekrefte det fiendebildet vedkommende kanskje har i utgangspunktet.

Viktige relasjoner

Et annet sted i hovedstaden, ved Senter for ekstremismeforskning, sitter professor og senterleder Tore Bjørgo. Tore har forsket på ekstremisme i en årrekke, og han har intervjuet mange – også unge mennesker – som har gjennomgått en radikaliseringsprosess. Mange av dem blir raskt isolert fra sitt gamle miljø, forteller han. Istedet finner gjerne de veien inn i nye nettverk, hvor likesinnede bekrefter og forsterker virkelighetsforståelsen deres.

− De opplever ofte at de blir utstøtt, både av familie og vennekrets. Dermed har de ikke lenger noen som konfronterer dem med deres nye verdensbilde, eller noen som kan korrigere dem. De mister på en måte forbindelsen til det vanlige samfunnet, sier Tore.

− Og veien tilbake blir mye lenger når du ikke har noen hender som tar deg imot.

Det er ikke alltid så lett å prate med radikaliserte personer, medgir professoren. Vedkommende vil ofte unngå konfrontasjoner, nettopp i frykt for å støte fra seg venner og familie.

– Den radikaliserte kan begynne å tvile på sin egen overbevisning.

Å få til en god diskusjon kan også bli en utfordrende oppgave – sannsynligvis vil den det gjelder stå på sitt.

− Men jeg tror det er viktig å beholde en relasjon, eller en forbindelse, uansett. På et tidspunkt kan den radikaliserte begynne å tvile på sin egen overbevisning, og da vil han trenge noen å lufte tvilen sin med, sier Tore.

− Jeg har sett mange eksempler på hvordan folk har brutt med det ekstreme miljøet de var en del av – fordi de så hvor mye deltakelsen påførte familien smerte og belastninger.

Ludvig Løkholm Lewin

Journalist

Line Orfjell

Journalist