«47 ulv skal skytes, og det skulle bare mangle»

Kronikkvignett Ytring

I vår vedtok Stortinget nye bestandsmål for ulv på 4–6 ynglinger, der også ynglinger utenfor sona teller med, i tillegg til grenserevir som teller med en faktor på 0,5. Hensikten har vært å få et bestandsmål som tar hensyn til all ulv som befinner seg i Norge, å redusere belastningen for dem som må leve med ulv og ta ut et større antall ulv enn man har gjort til nå.

Hvis ulveforliket i vår skal ha noen legitimitet overhodet, så skal Stortingets beslutning følges opp. Noe annet ville undergravet forliket. De vedtakene som er gjort i de regionale rovviltnemndene er intet annet enn en helt naturlig oppfølging av Stortingets beslutning.

At WWF, Naturvernforbundet, og andre som ser ut til å mene at Distrikts-Norge nærmest burde være et eneste stort ulvereservat reagerer, burde ikke overraske noen. Det bør imidlertid få liten innvirkning på politikken. De lokale næringsdrivende som er travelt opptatt med å drive matproduksjon har ikke den samme tilgangen på spaltemeter i riksavisene eller anledning til å renne ned debattstudioer i Oslo, men det er de som rammes av rovvilt, og det er derfor bestandsmålet er endret.

Belastningen må ned

Å redusere belastningen for dem som må leve med ulven tett på seg har vært tvingende nødvendig i lang tid. Det gir ingen mening å snakke om en «todelt målsetting» mellom ivaretakelse av ulv og best mulige løsninger for beitenæring, når realiteten er at det foregår en avbeitifisering av Norge der ulven er til stedet.

Inne i sona er beitenæringen i ferd med å bli avviklet helt, og trykket er også stort i randsonene. Sauebønder i Rendalen alene kan ha mistet 500 sauer denne sommeren på grunn av ulv. Omtrent 30 prosent av sauene på beite er tatt av ulv, og Rendalen er altså et prioritert beiteområde. Er det rart folk blir forbanna?

Så hvorfor er vi så ekstremt opptatt av å legge til rette for ulven i Norge? Nei, det er sannelig ikke lett å forstå. Over grensen til Russland er det omtrent 60 000 av den samme ulven vi får beskjed om at er kritisk truet, dersom det tas ut 47 i Norge. Det tilsvarer altså under 0,08 prosent.

Hvorfor disse 0,08 prosentene er viktigere enn 30 prosent av sauene i et prioritert beiteområde er det faktisk umulig å forstå. Mer forståelig blir det ikke når vi vet at flere hundre andre rødlistearter faktisk er truet fordi sau og storfe slutter å beite i utmarka. Var det ikke biologisk mangfold vi var opptatt av likevel?

Landbruk vs. ulv

Det er tverrpolitisk enighet om at vi ønsker å styrke lønnsomheten i landbruket og øke norsk matproduksjon. Vi er ikke alltid helt enige om virkemidlene, men det bør ikke være tvil hos noen at det bidrar til det stikk motsatte når bønder må bruke hele sommeren på å lete etter dyrekadavre.

«Ja, men de får jo erstatning», sier mange da. Og jo da, det er riktig det, men det er gjerne en svært omstendelig prosess. Dessuten blir man ikke spesielt mett av erstatning. Det er altså matproduksjon bøndene driver med, og det skaper man ikke ved erstatning for rovdyrtap.

For ikke å si hva det gjør med avlsarbeidet. En produktiv utmark er et fortrinn for norsk landbruk, og fortsatt bruk av denne er en forutsetning for å kunne øke produksjonen av melk og kjøtt. Samtidig er målrettet avl helt avgjørende for å lage mat av høy kvalitet. Hvordan skal man kunne drive avl når de beste produksjonsdyrene blir drept av ulv?

Les også: Ulvens skjebneår.

Psykisk belastning

Avslutningsvis er det viktig å bemerke at ulven (og rovvilt generelt) ikke bare er en trussel for grunneiere, bønder og jegere. Det fører også til en reduksjon av folks livskvalitet når belastningen blir for høy, selv om de ikke har noen økonomisk interesse i å redusere belastningen. Folk slutter å bruke utmarka og lar ikke lenger barna leke ute alene. Mange opplever dermed at mye av livskvaliteten ved å bo i distriktene blir borte. Dette har generelt fått altfor liten plass i debatten.

Flertallet på Stortinget har nå bestemt at belastningen ved ulv skal ned og justert bestandsmålet. Når bestanden er under det Stortinget har bestemt, forventes det at folk finner seg i at ulv har fortrinnsrett. Da kan det ikke bety noe annet enn at ulvens urbane hylekor må finne seg i at det er ulven som må vike når bestanden ligger langt over, slik tilfellet er nå.

Som ansvarlig statsråd for klageprosessen kan klima- og miljøminister, Vidar Helgesen, selvfølgelig ikke kommentere saken før avgjørelsen er fattet.

Det bør imidlertid sendes et klart signal om at noe annet enn felling nå vil være et svik mot ulveforliket.

Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og NRK Ytring på Twitter