«Det norske folk fortjener å høre om risikofaktorene»

Kronikkvignett Ytring

Vi har sett det før, enkeltpersoner og bedrifter som tror en trend skal fortsette – og som så taper sine formuer. Nå vil våre ledende politikere redde landet med fortsatt høye oljeinvesteringer. Det norske folk fortjener å høre om risikofaktorene.

Lær av historien

En av verdens største fiskebestander, norsk vårgytende sild, ble nedfiska på sekstitallet. Hvorfor ble ikke investeringer og fangst regulert før det var nødvendig å stenge ned hele fiskeriet i 1969? Dette var et fiskeri som hadde vokst i omfang i hundre år. Til og med havforskere så bort fra muligheten for at økende fangster ville ha betydning for bestanden av sild.

Mange år seinere gjennomførte jeg et laboratorieeksperiment med norske fiskebåteiere, havforskere, og fiskeribyråkrater. Resultatet, publisert i høyt rangerte Management Science, avslørte misforståelser som årsak til overinvestering og overfiske. Representantene for fiskerinæringa hadde ikke lært fra erfaringene med silda.

Først på syttitallet hadde Hilmar Reksten bygd seg opp til å eie en av de største tankflåtene i verden. På spørsmål om ikke denne oppbygginga var risikabel svarte han at han stolte på egen erfaring. Han forutså imidlertid ikke fallet i fraktratene og tapte sin formue. En lang rekke undersøkelser viser nå at sjøl godt utdanna personer gjør systematiske feil når de skal ta beslutninger i system der endring tar tid.

En slik feil er å stole blindt på at trender vil fortsette. En annen er å benytte vent – og – se strategier.

Tre viktige risikofaktorer

Hva kan olje- og gass-sektoren i Norge lære av historia? Er det greit å investere under den antakelsen at næringa vil fortsette å være svært lønnsom? Er det greit at politikerne benytter en vent – og – se – strategi før de revurderer politikken? Eller har det skjedd noe som gjør at mer omfattende analyser er påkrevd? I det følgende peker jeg på tre fundamentale endringer som øker risikoen ved nye investeringer i olje- og gassproduksjonen. Dette er investeringer som ventes å gi produksjon og inntekter fra fem til tretti år inn i ei usikker framtid.

For det første opplever fornybar energi rask teknologisk utvikling og fallende kostnader. På stadig flere bruksområder framstår derfor fornybar energi som det mest økonomiske alternativet. Sol og vindkraft konkurrerer ut gasskraft. Solenergi er en billigere energikilde for biler enn bensin produsert fra råolje til dagens pris på 50 dollar per fat. Derfor kommer fornybar energi til å ha store og langsiktige effekter på global gass- og bensinetterspørsel.

For det andre innebærer klimaavtalen i Paris at energisparing og fornybar energi allerede er det beste alternativet på nesten alle områder.

For det tredje har den største oljeeksportøren, Saudi-Arabia, endret strategi. På åttitallet reduserte landet produksjonen fra 8 til 2.5 millioner fat per dag for å opprettholde en høy pris. Nå produserer Saudi-Arabia 11 millioner fat per dag og satser på høyt volum heller enn høy pris. Ingen kan med sikkerhet si hvordan oljemarkedet vil utvikle seg. Trolig vil tendensen være at produksjonen konsentreres i lavkostland og at oljeprisen fortsetter å svinge.

En usikker framtid

Vil dagens petroleumspolitikk fungere i tida framover? Omfanget av investeringene på norsk sokkel har i stor grad vært bestemt av hvor mye penger oljeselskapene tjener til enhver tid. Dette førte til historisk høye investeringer i perioden 2012 til 2014, og til reduserte investeringer etter oljeprisfallet i 2014. Med denne mangelen på politikk vil svingende priser kunne fortsette å påføre samfunnet kostnader.

Tempoutvalget, som i 1983 anbefalte etablering av petroleumsfondet og handlingsregelen for inntektsbruken, anbefalte også stabilitet i investeringene, uten at dette har fått gjennomslag i politikken.

Skrekkscenarioet er at en ny periode med relativt høye oljepriser vil gjøre norsk økonomi enda mer avhengig av fortsatte olje- og gassinvesteringer. Når så investorene mister trua på norsk olje- og gassproduksjon, vil landet stå overfor betydelig vanskeligere omstillinger enn de vi ser nå etter et relativt moderat fall i investeringene.

Må analyseres grundig

Nå er det viktig å etablere en handlingsregel for investeringene på norsk sokkel. Et bredt sammensatt utvalg trengs for å framskaffe et nødvendig kunnskapsgrunnlag. Alle bør lære om risikoen ved å opprettholde et høyt investeringsnivå. Hvor mye risiko er det klokt å ta? Hvor raskt er det fornuftig å trappe ned investeringene? Hva betyr Parisavtalen for petroleumssektoren? Hvilken strategi trengs for å hanskes med uforutsette og raske reduksjoner i investeringene?

For eksempel, er det fornuftig å bruke av petroleumsfondet for å motarbeide arbeidsledighet? Bør en allerede nå stimulere virksomheter som vil gå godt dersom petroleumssektoren går dårlig?

En handlingsregel er nødvendig som ei motvekt til den optimismen som følger av de historiske erfaringene. Debatten må tas nå, en kan ikke vente og se.

Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og NRK Ytring på Twitter