Et hemmelig militæranlegg, vind fra nordvest og 66 døde

RUSSIA ANTHRAX MEMORIES

Foto: ALEXEI VLADYKIN / AP

Et hemmelig militæranlegg, vind fra nordvest, 66 døde og ei taus regjering.

4. april 1979 i Sverdlovsk, Sovjetunionen: Det er en tilsynelatende helt vanlig dag i den lukkede militærindustribyen øst for Ural-fjellene, der Europa går over i Asia. 64 år gamle Lazar Karsayev står opp tidlig, drikker en kopp te, og rusler bort til keramikkfabrikken der han jobber. Men arbeidsdagen blir kort, etter bare noen timer drar han hjem igjen, legen sier at han er kraftig forkjøla. Han er ikke den eneste, så å si alle kollegaene hans hangler – hodepine, feber, magesmerter.

På Sykehus nummer 24 får overlege Margarita Ilyenko en urovekkende telefon. «Dør pasientene dine?», spør legen på et sykehus i nærheten. Han har mista to pasienter uten å helt skjønne hvorfor. Ilyenko har derimot ikke registrert noe unormalt på sitt sykehus, ikke foreløpig.

5. april: Leger i vernedrakt tropper opp på døra til Lazar Karsayev, de tar ham med seg til sykehuset. Mange av kollegaene ved keramikkfabrikken får tilsvarende besøk.

På Sykehus 24 er det hektisk. Mange pasienter har høy feber og hodepine. De hoster, spyr og fryser, døde og levende ligger side om side. Pasientene får diagnoser som lungebetennelse og influensa, men Ilyenko skjønner at noe er fryktelig galt.

Patologen Faina Abramova bekrefter mistanken, hun har obdusert en av de avdøde og funnet ut at han døde av miltbrann.

En bibelsk pest

Miltbrann, også kjent som anthrax, er i utgangspunktet en dyresykdom. Sykdommen skyldes bakterien Bacillus anthracis, og kan også overføres til mennesker.

– Den ødelegger milten, det ser rett og slett ut som om det har vært brann i den, forklarer Ørjan Olsvik.

Ørjan Olsvik

Ørjan Olsvik har representert Norge under Biologivåpenkonvensjonens tilsynskonferanse i Geneve.

Foto: UiT

Olsvik er professor i mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø, og ekspert på biologiske våpen. Han forteller at miltbrann har eksistert lenge, og at flere av pestutbruddene det blir referert til i Bibelen sannsynligvis var forårsaka av Bacillus anthracis.

– Når miltbrannbakterien mistrives går den inn i en spore. Der kan den ligge i dvale i flere tiår, noe som er en av grunnene til at det er så å si umulig å utrydde sykdommen.

Miltbrann smitter ikke mellom mennesker, men først og fremst gjennom direkte kontakt med kontaminert bein, hud, dyrehår eller dyreskrotter. Spiser du kjøtt fra dyr som har vært smitta kan du få såkalt alimentær miltbrann. Det er ille nok, men lungemiltbrann er verre.

Det er heldigvis ikke noe man pådrar seg så lett, men det kan skje. For eksempel hvis du jobber i nærheten av et militært anlegg som i all hemmelighet beskjeftiger seg med miltbrannbakterier.

Skyldte på dyra

20. april skriver Margarita Ilyenko følgende i notatboka si: “350 syke. 45 døde”. Og det er på et sykehus som vanligvis har hundre sengeposter. Hun forteller om en ung mann som fortsatt er i stand til å prate når han kommer til sykehuset. Han får plutselig prikker over hele kroppen, kaster opp blod, og dør.

Karsayev kommer aldri hjem fra sykehuset, han og 17 av hans kollegaer på keramikkfabrikken dør i løpet av få dager.

Minst 66 mennesker mista livet som følge av miltbrannutbruddet i Sverdlovsk i 1979. De aller fleste var menn, og den yngste som døde var 24 år gammel. Tidlig i 1980 dukka de første rapportene om epidemien opp i vestlig presse. Sovjetiske veterinærtidsskrifter forklarte at det hadde vært et utbrudd blant husdyr sør for bykjernen, og at folk hadde fått alimentær miltbrann av å ha spist kontaminert kjøtt.

På dette tidspunktet var det åtte år siden Sovjetunionen, som ett av veldig mange land, hadde skrevet under på Biological Weapons Convention (BWC). Avtalen gikk ut på at ingen skulle utvikle, produsere eller lagre biologiske våpen. Da BWC ble evaluert for første gang, i Geneve i mars 1980, signaliserte amerikanske representanter at utbruddet i Sverdlovsk muligens kunne skyldes at Sovjetunionen hadde brutt avtalen. Sovjetunionen nekta på sin side først for at et utbrudd i det hele tatt hadde funnet sted. Det tok likevel ikke lang tid før de erkjente utbruddet, men gikk for forklaringa om at husdyr hadde blitt smitta av naturlige årsaker.

USA og Sovjet var ikke bestevenner på denne tida, og Sovjets invasjon av Afghanistan i 1979 hjalp heller ikke på stemninga. USA baserte insinuasjonen på spionrapporter, satellittbilder og en anonym artikkel publisert i et vesttysk tidsskrift. Og sporene pekte i retning av Compound 19, et hemmelig militæranlegg sør for Sverdlovsk.

– I åra som fulgte ble epidemien av og til nevnt i internasjonal debatt, men det ble med spekulasjonene, forteller Olsvik.

Og Sovjeterne holdt på husdyr-forklaringa.

– Det ga ingen mening

Utover åttitallet og på starten av nittitallet bedra klimaet mellom USA og Sovjet seg – muren falt, Sovjetunionen ble oppløst, og Boris Jeltsin, leder for kommunistpartiet i Sverdlovsk i 1979, ble president i Russland. Han lot Matthew Meselson, en molekylærbiolog fra Harvard University, og forskergruppa hans dra til Sverdlovsk for å undersøke hva som hadde skjedd, 13 år etter at det faktisk skjedde.

– De oppdaga forholdsvis kjapt at dyr ikke kunne ha forårsaka utbruddet, sier Olsvik.

Det viste seg at ofrene hadde dødd av lungemiltbrann, noe man vanligvis ikke får av å spise dyr som har vært smitta. Og alle hadde bodd, eller jobba, blant annet på keramikkfabrikken, i ei smal, 50 kilometer lang rett linje sør for Sverdlovsk. Dyr beveger seg ikke i helt rette linjer, men det kan vind gjøre.

Laster kart, vennligst vent…

For å se dette innholdet, må du aktivere JavaScript i nettleseren din.

Sverdlovsk heter nå Yekaterinburg, og er Russlands fjerde største by.

Meselson og gruppa hans konkluderte med at utslippet hadde kommet fra Compound 19, og blitt frakta med vinden til ofrenes lunger. Det ble sagt at årsaken var et defekt luftfilter på en ventil, og at anthraxsporer fikk fly uhindra ut av anlegget i et par timer før feilen ble oppdaga og reparert.

Jeltsin kom med en slags innrømmelse da han i 1992 fortalte president Bush at det hadde blitt utvikla miltbrannbakterier etter 1972, men hevda at dette var forskere som holdt på uten godkjenning. Han sa at han hadde tatt forskere på fersken, på to forskjellige ikke-spesifiserte anlegg.

– Jeltsin serverte sin sedvanlige propaganda, men det han sa ga overhodet ingen mening, forteller Nikita Smidovich på telefon fra New York.

Smidovich jobba som fersk diplomat i det sovjetiske utenriksdepartementet da utbruddet fant sted, og har masseødeleggelsesvåpen og biologiske våpen som sitt spesialfelt.

Russland har fortsatt ikke kommet med noen offisielle uttalelser om hva som egentlig skjedde i Sverdlovsk for drøyt 37 år siden. Folk flest støtter seg til Compound 19-teorien, men Smidovich sier at du fortsatt finner dem som tror det var fremmede agenter med i bildet.

– Problemet er at Meselson ikke klarte å forklare alt. Han beskrev sannsynligvis 90 prosent, men det mangler noe. Hvorfor ble stort sett bare menn smitta? Hvorfor ble ingen barn smitta, de har jo dårligere immunsystem? Hvis det var bare ett utslipp burde alle ha blitt smitta noenlunde samtidig, men det kom en ny smittebølge tre uker etter den første. Hvorfor?

Smidovich presiserer at han tror på Compound 19-forklaringa, i mangel på noe bedre alternativ.

– Den versjonen er den mest akseptable vi har. Noen ganger kan du ikke forklare alt.

RUSSIA ANTHRAX MEMORIES

Soldater utenfor muren til Compound 19, i oktober 2001.

Foto: ALEXEI VLADYKIN / AP

Angrep eller vaksine?

Selv om vi slår oss til ro med forklaringa om at utslippet var et resultat av et hendelig uhell ved Compound 19, er det ett spørsmål som gjenstår. Hvorfor lagde Sovjetunionen miltbrann?

– Det er to grunner til å produsere mengder med anthrax, enten har du uvennlige intensjoner, ellers så prøver du å lage en vaksine, sier Olsvik.

– Først sa Sovjetunionen at de jobba med vaksiner, senere påsto de at de hadde jobba med våpenutvikling. Men etter 1992 har de bedyra at alt har handla om å beskytte seg mot andres eventuelle bruk av biologiske våpen, sier Smidovich.

I august ble det offentliggjort en foreløpig upublisert rapport om genomet til miltbrannbakterien som herja Sverdlovsk i 1979. Ei forskergruppe har klart å isolere bakteriens DNA fra vevsprøver av to av ofrene, dermed har vi et molekylært fingeravtrykk av akkurat den stammen med anthraxbakterier.

Rapporten viser at bakteriestammen som tok liv i Sverdlovsk ikke var genetisk modifisert, for eksempel for å være motstandsdyktig mot penicilin.

– Den ser ut til å ligne veldig på andre kultiverte stammer som sovjeterne og kineserne brukte som vaksiner, sier Paul Keim, som har studert Sverdlovsk-tilfellet i tjue år, og er en av forfatterne av rapporten, til Science.

Matthew Meselson, molekylærbiologen som slapp inn i Sverdlovsk for snart 20 år siden, er enig.

– Dette er tydeligvis en helt vanlig bakteriestamme. Men det betyr ikke at den ikke var fæl, DNAet kom fra to mennesker som ble drept av den.

Men hvor skummelt er egentlig dette med miltbrann, er biologisk krigføring noe vi trenger å bekymre oss for? Nei, sier Olsvik.

– Vi behøver ikke å være redde. Anthrax er et psykologisk våpen, skapt for å spre frykt.

Han sier at vi generelt er for redde når det kommer til ting som handler om smitte.

– Får vi anelse om ting som svineinfluensa går alle amok, og vi har ikke gode nok analyser. Her er det militære systemet flinkere.

Han sier at det har vært noen mindre vellykkede forsøk knytta til biokjemisk terror, men innrømmer at de uansett ikke hadde kommet til å fortalt om vellykka angrep for dermed å gi andre oppskrifta.

– Det er nok ting å være redd for i verden.

Og miltbrann blir vi uansett aldri kvitt, det finnes over hele verden. Det er ofte utbrudd i Afrika, og det var et utbrudd blant rein, noe som også førte til at mennesker ble smitta, i Russland så sent som i sommer.

Men hva med Sverdlovsk, kommer vi noen gang til å få vite hva som egentlig skjedde? Smidovich tror det.

– Vi får satse på at en eller annen avslører det i memoarene sine.

Kilder: