Frykter «cyborgs» i Paralympics: – Det er et problem

Dobbeltamputert

Foto: RICARDO MORAES / Reuters

Proteser og annet utstyr er blitt så effektivt at det kan lønne seg å være mer funksjonshemmet enn konkurrentene. Hva skjer da med Paralympics?

Michael Seitis skiftet vekten sin nervøst fra venstre til høyre, fra naturlig bein til spesialdesignet protese, i den stekende sola på friidrettsarenaen i Rio. Med solbriller og langt, svart skjegg var grekeren klar for sin karrieres største øyeblikk: Finale i klassen T44 i Paralympics.

Startskuddet lød, og løpet gikk som en drøm. Protesen og beinet hamret vekselvis mot tartandekket. Han leverte sitt livs løp og satte verdensrekord i sin klasse.

Men i mål var Michael Seitis bare nummer seks. 29-åringen, som «bare» mangler ett bein, ble slått av fem løpere som mangler begge to.

To proteser er bedre enn én. Én protese er bedre enn null. Slik er det blitt i en verden der teknologien er i ferd med å forandre paralympisk idrett for alltid.

PARALYMPICS-RIO/ATHLETICS

Seierskampen på 400 meter i T44-klassen foregikk uten Michael Seitis. Han endte langt bak de beste med to proteser.

Foto: JASON CAIRNDUFF / Reuters

Idrettens cyborgs

Det har lenge vært en frykt i paralympisk idrett at fremtidens teknologi vil gjøre funksjonshemmede til superutøvere. Idrettens cyborgs, delvis menneske og delvis robot, som kan vinne både Paralympics og OL.

Etter lekene i Rio er det ikke lenger noen tvil: Fremtiden er nå.

Se bare på den tyske lengdehopperen Markus Rehm.

ATHLETICS-DIAMOND-GBR-OLY-2016

Markus Rehm i aksjon under Paralympics i Rio.

Foto: ADRIAN DENNIS / Afp

Rehm mistet høyre bein i en båtulykke i 2003, men ved hjelp av en spesialtilpasset karbonprotese har han hoppet 8,40 meter i år. Det ville holdt til OL-gull for funksjonsfriske i Rio – hvis han hadde fått delta. OL-arrangøren konkluderte med at han hadde unaturlig stor fordel av protesen, så tyskeren måtte nøye seg med å vinne Paralympics.

Lignende ting skjer overalt i Paralympics.

Se på løpsøvelsene i friidrett. Funksjonsfriske Usain Bolt er fortsatt raskest i verden på de korte distansene, for det tar lang tid å nå toppfart med rullestoler og proteser. Men på alle distanser over 400 meter er rullestolen bedre enn menneskekroppen, og protesene er ikke langt bak.

Det synes aller tydeligst på maraton, hvor vinneren i Paralympics hadde over en time bedre tid enn vinneren i OL.

Rullestoler

Rullestolene i Paralympics i år så ganske annerledes ut enn de du ser på gata.

Foto: THOMAS LOVELOCK FOR OIS/IOC / Afp

Våpenkappløpet

– Det er banebrytende arbeid. Det er ingen grenser for hva man kan gjøre, sier Cato Zahl Pedersen til NRK.

57-åringen var gullgrossist i Paralympics for Norge på 80- og 90-tallet. Da hadde de fleste vanlige rullestoler og andre helt enkle hjelpemidler. Nå, som sjef for den norske toppidrettssatsingen for funksjonshemmede, må Pedersen forholde seg til en helt ny virkelighet.

I Rio hadde nesten alle utøvere i løpsøvelsene moderne karbonproteser eller aerodynamiske rullestoler, mange av dem til flere titalls tusen kroner. Selv i øvelser som spyd hadde utøvere spesiallagde stoler.

– Kan ikke dette føre til et klasseskille, som i Formel 1, hvor de landene med mest økonomiske ressurser vinner nesten uansett?

– Faktisk opplever jeg at vi allerede har et klasseskille. I den moderne verden ligger Norge langt etter for eksempel Storbritannia. Vi har småpenger i forhold til dem, sier Pedersen.

Britene er det klareste eksempelet på en nasjon som har pøst penger inn i paralympisk idrett de siste årene. De trappet opp satsingen sin voldsomt før Paralympics på hjemmebane i 2012, og økte budsjettet ytterligere før Rio 2016, opp til over 750 millioner kroner. Og antallet medaljer har bare gått én vei:

  • 2008: 102 medaljer
  • 2012: 120 medaljer
  • 2016: 147 medaljer

De britiske utøverne får det aller beste utstyret som finnes, og hvis det ikke finnes, så lager de det selv.

– Teknologien er fantastisk, sier friidrettsutøver Tatyana McFadden, som er sponset av BMW Racing og deltar i en av verdens mest moderne rullestoler, til AP.

Tatyana McFadden

Tatyana McFadden i sin høyteknologiske rullestol, sponset av BMW Racing.

Foto: JASON CAIRNDUFF / Reuters

Protesens bakside

Det hele skremmer Sigmund Loland, professor i etikk og idrettsfilosofi.

– Det er et problem hvis det er teknologien som avgjør og ikke utøveren, sier Loland til NRK.

Samtlige nyvinninger på utstyrsfronten skal i teorien være tilgjengelige for alle paralympiere, men utstyret er gjerne dyrt, og mye av vinningen ligger i å spesialtilpasse utstyr til enkeltutøvere.

Da hjelper det ikke om en utøver uten penger i teorien har tilgang til den samme rullestolen som Tatyana McFadden.

– Idrett skal ikke være et kappløp mellom teknologier og forskere. Det er de mest ressurssterke som vil vinne et slikt kappløp, og det vil paralympisk idrett definitivt tape på, sier Sigmund Loland.

Å stoppe innovasjon

Flere eksperter NRK snakker med ønsker å innføre regler om standardisering av utstyr, så alle får bruke de samme hjelpemidlene. Men det er ikke så enkelt, for de fleste funksjonshemmede utøvere trenger spesialtilpasset utstyr, ikke en standardløsning.

Dessuten ville det vært synd å stanse innovasjonen, mener Cato Zahl Pedersen.

– Jeg ser positivt på den teknologiske utviklingen, sier han.

Det høres ut som en rar uttalelse, for Pedersen er kanskje den i Norge som kjenner best på kroppen at vi taper utstyrskappløpet. Det er han som får de kritiske spørsmålene når Norge bare tar åtte medaljer i Paralympics, mens Storbritannia tar 147.

Likevel er Pedersen mer opptatt av at et utstyrskappløp hos de største og rikeste nasjonene kan hjelpe funksjonshemmede over hele verden, også utenfor idretten.

– Dette vil komme alle til gode, på samme måte som vanlige bilister på sikt får nytte av teknologien som utvikles til Formel 1-biler. Vi trenger den innovative utviklingen som er drevet av prestasjonsmiljøene våre. Vi kan ikke begrense oss.

Cato Zahl Pedersen og Bjørnar Erikstad

Cato Zahl Pedersen, her til venstre, sammen med seiler Bjørnar Erikstad i Rio.

Foto: Norges idrettsforbund

De siste énbeinerne?

Samtidig sitter noen av verdens mest imponerende idrettsutøvere igjen med svarteper. Som de enkeltamputerte løperne.

Da greske Michael Seitis bare ble nummer seks i Rio, satt treningskamerat og tidligere verdensrekordholder David Prince på tribunen og drømte om at han var enda mer funksjonshemmet.

– Åh, tenk å mangle begge beina, sa han til AP.

Amerikaneren er også «bare» enkeltamputert, og mener det i 2016 er mye mer effektivt å mangle to bein enn å mangle ett. Det høres absurd ut, men det samme sa faktisk norske Birgit Skarstein på P3 Morgen i forbindelse med Paralympics.

– Det å være dobbelamputert hadde vært ganske snacksy, fordi da er du 30 kilo lettere! Det er tidenes slanking, lo roeren.

Og ikke bare blir man lettere. Dobbeltamputasjoner åpner også for juks, spesielt i friidrett, for ingen vet hvor høy du egentlig er når du mangler begge beina. Plutselig dukker utøvere opp til konkurranse med flere centimeter lengre bein.

– Plutselig vokser de, sier David Prince til The Week.

– Hvis dette fortsetter, og vi blir holdt i samme klasse, kommer det til slutt ikke til å være flere utøvere igjen med bare én protese. Rett og slett fordi vi ikke har sjans.

The sky is the limit

Så hvor skal det hele stoppe? Det eneste som er sikkert, er at den teknologiske utviklingen ikke kommer til å bremse av seg selv. Når utøvere med bevegelseshemminger kan slå verdens beste funksjonsfriske utøvere allerede i 2016, er det bare å tenke seg hva vi får se i Paralympics i 2020 og 2024, eller om 20 år, eller om 50.

Bare i det lille norske forskningsmiljøet, som er et samarbeid mellom Olympiatoppen og NTNU, dukker det stadig opp nye oppfinnelser. De har blant annet forsket på den optimale kjelken til kjelkehockey. Øyvind Sandbakk ved NTNU, som er med på å forske på utstyr for Norge, mener det fortsatt ligger et enormt urealisert potensial i utstyrsutvikling.

– Det store spørsmålet er hvor langt Den internasjonale paralympiske komité tillater at det går før de setter ned foten. Hvis ikke kommer utviklingen bare til å fortsette, sier han.

Cato Zahl Pedersen mener vi bare er på starten av revolusjonen.

– Vi kan forvente oss vesentlige framganger. Bare se for deg en sitski i alpint, hvordan den kan tilpasses til Formel 1-teknologi. Eller løping med proteser. På sikt er det vanskelig å tenke seg at det ikke vil gå fortere enn det skapte beinet, sier han.