«Jeg vil at alt grumset skal opp. All tvil, grusomhet»

Kronikkvignett Ytring

I disse dager fylles kinosalene når Erik Poppes «Kongens nei» vises. Historien, som de fleste sikkert har fått med seg, tar for seg kong Haakon 7s flukt fra nazistene under okkupasjonen av Norge i 1940. «Kongens nei» er blitt omfavnet av kritikere og folk, og et naturlig valg å vise på slottsveggen til allmenn beskuelse når kongeparet skal feire sine 25 år.

Og det er flere krigsdramaer på gang.

Avisen iFinnmark meldte nylig at Tommy Wirkola har planer om å lage film om «Slaget ved Narvik». Og nå kommer filmen «​Den tolvte mann» i regi av Harald Zwart.

Skuespiller Jack Fjeldstad som Jan Baalsrud i Arne Skouens film,

Skuespiller Jack Fjeldstad i rollen som Jan Baalsrud i filmen Ni Liv fra 1957. Her svømmer han over et islagt sund.

Foto: Storløkken, Aage / Scanpix

Jeg tror slaget om Narvik og «​Kongens nei», er viktige filmer å lage. Gjennom årene har vi sett en rekke norske krigsdramaer, forståelig nok. Få ting fascinerer og avskrekker mennesker som krig. En bør påminnes med jevne mellomrom, vi glemmer jo så fort. Selv om historiene ikke er dønn korrekte i gjengivelse av faktiske hendelser, er det likevel et nødvendig innblikk i historier som langt på vei har formet oss, siden krigen er en del av vår felles historie.

Helteepos

Problemet med de fleste norske filmene om 2. verdenskrig, er likevel at langt på vei de fleste har nordmenn som helter. Men, og her kommer jeg til poenget, det er løgnene og tvilen som forteller oss hvem vi er. Ikke hvem vi vil være eller tror vi er.

For i krig, heter det, er sannheten det første som ryker. Og det er alltid slik at det er seierherrene som skriver historien. En god seierherre bør ha andre egenskaper enn å stort sett feire oss selv, våre bragder, vår standhaftighet og kloke valg i en dramatisk og pressende situasjon – men like mye granske oss selv: Gjorde vi noen offer underveis? Kunne noe vært annerledes?

Og ikke minst; i en krig er det alltid noen som kommer i et dilemma. Hvilken hest bør det satses på? Har en egentlig et valg ved å si at nei, jeg vil ikke samarbeide med tyskerne? Hva som er riktig er ikke alltid lett å vite. I alle fall ikke i etterpåklokskapens lys.

En av de første alternative norske filmfortellingene fra andre verdenskrig var, meg bekjent, Eldar Einarsons «Faneflukt» fra 1975. I filmen faller Liv for nazisten Franz, som særlig faller i dårlig jord hos Livs far. Et ekstra moment er at Liv ikke vet at Franz har en kone i Tyskland. Og så har vi «Liten Ida» fra 1981, som handler om hvordan tyskertøsene og barna deres ble behandlet under krigen.

Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter

Max Manus-syndromet

Det kan hende jeg har glemt noen i farten, og beklager det, men det er stort sett heltenes historier vi får formidlet på kinoene. Krigsfilmer som «Kampen om tungtvannet» fra 1948 som omhandler motstandsgruppen Kompani Linges sabotasjeaksjon på tungtvannsfabrikken på Vemork vinteren 1943, kjenner de fleste godt. I 1957 fikk vi enda en klassiker: «Ni Liv», en dramatisert versjon av Jan Baalsruds flukt til Sverige etter en mislykket sabotasje i Troms – begge filmene et viktig bidrag i historieskrivingen om oss selv.

Hans Petter Molands film «Secondløitnanten» fra 1993, er en film løst fundert på den pensjonerte secondløitnanten Thor Espedal som melder seg til tjeneste når tyskerne okkuperer landet vårt. Ingen tvil om hvem som var helten i denne historien.

I de siste årene kan det ramses opp flere heltemodige, og jøss, samtidig viktige filmer: «Max Manus», NRKs serie om «Tungtvannet» og nå, «Kongens nei».

Tysk sjelegransking

I Tyskland er en kommet filmatisk mye lenger i bearbeidelsen etter 2. verdenskrig. En kan alltids si at skyldspørsmålet var langt mer overhengende hos tyskerne enn hos oss, at det er derfor de har vridd og vrengt på sin egen krigshistorie, mens vi så å si har stått på stedet hvil. Klassikeren «Das Boot» fra 1981 viser hvordan krigføring innkapslet i en klaustrofobisk ubåt kan arte seg. Den innestengte panikken. Et destillert helvete om krigens grusomhet.

«Der Untergang» fra 2004 viser det dramatiske kammerspillet som utspilte seg i Hitlers bunker da de allierte dag for dag tok Berlin. Mange nordmenn har også fått med seg «De andres liv» (2006), som ikke omhandler krigen direkte, men den paranoiaen krigen utløste – DDR-regimets totale overvåkning av folket sitt. Den Store Tvilen kommer også frem i filmen om «Hanna Arenth» (2012), der den tyskamerikanske filosofen med jødisk bakgrunn, som dekket rettssaken mot nazistopp Adolf Eichmann i Jerusalem på 1960-tallet.

Kunsten å gjøre vondt

I journalistikken defineres det ikke som en nyhet at en hund biter postbudet, men at postbudet biter en hund. Det må skje noe uventet

Og hvis en skal bevege seg inn i kunsten, som bør være målet for filmen, så må det gjøre vondt.

Jeg håper det kan lages norske filmer om det norske rettsoppgjøret, om de som kjempet på tysk side og hvilke valg de faktisk sto overfor – og ikke minst hva som skjedde etter krigen. Jeg vil at alt grumset skal opp. All tvil, grusomhet. Historier om tyskertøser, om overløpere. Og det går an å lage gode filmer av alt dette. Det har tyskerne bevist gang på gang.

Det er først når vi får alle versjoner av sannheten på bordet at vi kan gå videre.

«Kongens nei» kan være et steg på veien, siden filmen også skal vise regjeringens valg da tyskerne inntok landet vårt. I fjor høst ble det kjent at Friland Produksjon jobber med en film om Vidkun Quisling.

Kommer den nasjonale selvgranskingen med Quisling eller Rinnan?