Kunne hvem som helst trent denne gjengen til seier?

Du har helt sikkert hørt om Diego Maradona, Johan Cruyff og Michel Platini. Men det spørs om du er like kjent med Ottavio Bianchi, Michel Hidalgo og Ștefan Kovács.

De var alle trenere bak historiske triumfer: Napolis første ligagull (1987), det franske landslagets første store trofé (EM i 1984) og Ajax sine mesterligatitler i 1972 og 1973.

Men de huskes ikke like lett. De trente nemlig stjernespillere som overskygget alt og alle.

Kovács var Cruyffs nikkedokke i et Ajax-lag hvor spillerne rådde over taktikk, treninger og laguttak. Platini hadde enorm innflytelse, mens i Napoli bestemte Maradona hvilke signeringer klubben gjorde.

I slike tilfeller var det spillerne som vant troféene.

Treneren? Pøh. Alle kan vel vinne med Cruyff og Maradona på laget.

En jobb for bestefar

Personligheter som Cruyff, Maradona og Platini er ikke like lette å finne i dagens fotball, men det betyr ikke at prinsippet har gått ut på dato.

De økende kontrastene mellom fattige og rike klubber har samlet storspillerne innen en liten elite – Barcelona, Bayern München, Real Madrid – som kan slå smålag i blinde. Enkelte ganger rundspiller Lionel Messi & Co rivalene så lett at de knapt trenger å dusje etterpå.

En slik overlegenhet kan gi inntrykk av at det finnes lag som i praksis trener seg selv.

Det største offeret for dette i nyere tid har vært Pep Guardiola, som blant annet har fått høre at «selv min bestefar kunne vunnet titler med Barcelona og Bayern München».

Nå som Guardiola er i Manchester City, kan det friste å spørre det samme om Luis Enrique. Både Bianchi, Kovács og Guardiola hadde fordelen av å trene verdens beste spiller.

Med Luis Enrique kan det argumenteres at han har de tre beste samtidig.

Spain Soccer Champions League

SELVSPILLENDE PIANO: Trenger egentlig Neymar, Messi og Suarez noe annet enn frie tøyler?

Foto: Manu Fernandez / Ap

«Alt handler om spillerne»

Det er derfor ikke vanskelig å forestille seg et argument som rakker ned på Luis Enriques triumfer. Vurder for eksempel dette:

Siden Luis Enrique tok over Barça sommeren 2014, har laget vunnet åtte av de 10 turneringene de har deltatt i. Han vant trippelen i debutsesongen og ble belønnet med Gullballen for 2015.

Fair nok.

Men så overtok han også en stall med enorme ferdigheter, anført av Lionel Messi og Neymar. De hadde vunnet ligatittelen fire av de siste seks årene, med en fotballidentitet som allerede definerte klubben. Genistreken å hente Luis Suárez? Den kom fra styret, ikke treneren.

Fra og med «MSN»-angrepet virkelig klaffet, i januar 2015, var Barça ustoppelige. Det handlet ikke først og fremst om strategiske grep, men om tre gode venner som fant tonen, bevegde seg fritt på banen og improviserte angrep med timing og kjemi som en erfaren jazz-trio.

Alt Luis Enrique gjorde var å sende dem ut i 4-3-3 og nyte showet.

Selv det taktiske trekket som startet «MSN»-epoken, var ikke trenerens oppdagelse. Da Messi la seg på høyrekant og Suárez ble flyttet opp som spiss, kom det ikke som følge av instruks fra Luis Enrique, men fra Messi selv.

Ulike persepsjoner

Så, er dette en fair analyse? Overhodet ikke. Men den reflekterer realiteten topptrenerne lever i.

Når laget vinner, er det spillerne. Når de taper, er det treneren.

Hovedgrunnen er kanskje at spillernes ferdigheter er lettere å verdsette. Hver helg ser vi med egne øyne hvordan Messi splitter forsvarsfirere med sine stikkere, hvordan Neymar danser forbi svimle høyrebacker og hvordan Suárez smeller ballen i kassa.

Vi kan også måle slikt i tall. Vi trenger ingen ekspert til å fortelle oss at disse spillerne er geniale.

Det er derimot vanskeligere å bedømme hvor mye treneren har med dette å gjøre. Når spillerne er så gode – når de slår Celtic 7–0 og Leganés 5–1 – er det mer komplisert å analysere om laget fremheves av strukturen de bruker, eller om nivået er så høyt at strategi blir irrelevant.

Satt på spissen: Om du som leser hadde vært Barças trener hjemme mot et spansk bunnlag, og simpelthen instruert Messi, Neymar og Suárez om å gå ut og ha det moro, hadde de ikke vunnet uansett?

Går ikke i Rafa-fellen

Det kan friste å tenke slik. Men snur man på flisa, kan man like gjerne tolke denne problemstillingen som et kompliment til treneren.

For om lagets stjerner har muligheten til å uttrykke seg fritt, har ikke Luis Enrique da gjort jobben sin?

Bak «MSN»-kombinasjonen ligger det mye grunnleggende arbeid. Luis Enrique har beholdt harmonien i stallen, håndtert pressen godt, holdt motivasjonen oppe, rotert spillerne klokt og dannet treningsplaner som terper relevante detaljer.

Disse tingene skjer ikke automatisk. De kan ikke gjøres av hvem som helst.

Det er langt fra unormalt å se managere ødelegge talentfulle mannskap; se bare hvordan Rafa Benítez ergret stjernene i Real Madrid med sin kalde personlighet og sine konstante korreksjoner. Det sies at trenere kan gjøre lag ørlite grann bedre, men fryktelig mye verre.

I Barças tilfelle vant de ikke et eneste trofé under Gerardo Martino i 2013/14. Samme sesong førte Luis Enrique Celta Vigo til en imponerende niendeplass i La Liga.

SOCCER-SPAIN/SUPERCUP

HVEM ER SJEFEN? Messi eller Luis Enrigue.

Foto: ALBERT GEA / Reuters

Kreditt til treneren

Ser man hva Luis Enrique har tilført Barça, finner man dessuten flere spesifikke inngrep som har spilt en betydelig rolle i suksessen.

Han har blant annet innført en mer direkte spillestil som har gjort Barça til verdens mest effektive kontringslag. En større del av angrepsspillet har blitt rettet langs kantene, i stedet for at alt skal gå gjennom indreløperne, som var tilfellet under Guardiola.

Dette har gitt Messi og Neymar større innflytelse; et grunnleggende prinsipp i MSN-dynamikken.

Med andre ord fortjener treneren kreditt. Det ligger ingen automatikk i at de beste spillerne skal vinne som lag, spesielt ikke åtte troféer på to år.

Man skal heller ikke glemme paradokset at denne jobben er regnet å være blant de tøffeste i fotball, og det sier litt om Luis Enriques arbeid at dette nærmest har blitt glemt de to siste årene.

Kanskje det største komplimentet man kan gi ham er at han har fått det hele til å se enkelt ut.