Ragnhild (85): – De første dagene gråt jeg meg i søvn

Helene og Astri

Foto: Anders Leines / NRK

Tanken på å bli skrøpelig og pleietrengende skremmer meg. Derfor var det mange følelser i sving da jeg flyttet inn på sykehjem i fem dager.

Programleder Helene Sandvig har bodd fem dager på Lørenskog sykehjem i forbindelse med NRK-serien «Helene sjekker inn». Dette er Helenes egne ord om møtet med de som bor og jobber der.

Mine første minner fra et sykehjem går langt tilbake i tid. Mamma var sykepleier, og jeg og tvillingsøsteren min måtte av og til være med henne på jobb. Der lærte jeg at bekken var noe du kunne tisse på, liggende i senga, og at noen gamle også roper på mammaen sin.

Jeg husker også farmor, dampende på en av sine 20 daglige sigaretter, inne på det lille rommet på et annet sykehjem i Oslo. Hun som alltid kom med lakrisbåter og chips til oss barna, og som serverte verdens beste søndagsmiddag på fine fat. Nå satt hun bare der i stolen sin. Jeg husker at jeg slutta å mase om å få bli med på besøk til henne.

Men mest av alt husker jeg pappaen min.

De tre siste årene av livet sitt bodde pappa på sykehjem. Han ville egentlig ikke, men hadde til slutt ikke noe valg. Demens og skrantende helse gjorde det umulig å klare seg hjemme. Å vinke ha det til ham på sykehjemmet var alltid vemodig, og jeg lurte bestandig på hvordan han hadde det når jeg ikke var der.

Pappaen min som på en av sine første dager som sykehjemspasient sa til meg og tvillingssøsteren min: «Jentene mine, nå har jeg mistet imaget mitt».

Vi lo.

Men jeg kjente vemodet i hvert ord.

Jeg tenker på pappa når jeg sjekker inn på Lørenskog sykehjem. Det er en oktoberdag i 2015, og jeg skal bo på sykehjemmet i fem dager i forbindelse med serien «Helene sjekker inn».

Når ektefeller, barn og barnebarn går hjem, skal jeg bli. Hva tenker de på, de gamle, når kvelden kommer og det blir stille? Synes de livet på sykehjemmet er ensomt, eller finner de mening og nye bekjentskaper? Har de ansatte tid til en prat og en klapp på skulderen, eller er det bare travelt? Får beboerne hjelp til å komme seg ut?

Jeg er veldig var mot institusjonslukt – nesa jobber godt når jeg snuser inn førsteinntrykk. Sykepleier Anita tar imot meg og viser meg rommet jeg skal sove i. I løpet av uka er jeg med henne inn til flere av beboerne som trenger mye hjelp til stell og pleie.

Noen av dem kommer til å røre meg dypt.

Labyrint

Fordi jeg ikke kan ta opp en behandlingsseng, får jeg et rom som brukes av pårørende fra tid til annen. Rommet ligger i andre etasje, midt mellom de to langtidsavdelingene som jeg kommer til å tilbringe mest tid på.

Sykehjemmet er fra det glade 80-tallet, har 156 enerom og lange korridorer som deler seg til høyre og venstre i hver ende.

Er du litt forvirra eller har tatt deg en pjall for mye, er det lett å havne på feil rom, tenker jeg.

Jeg lukker døra til rommet mitt, og trekker pusten. Jeg er spent på om møtene med menneskene her kommer til å forsterke min angst for å bli pleietrengende, eller om jeg vil bli roligere på at også jeg vil klare den store overgangen – hvis jeg en dag må.

– Gråt meg i søvn

Å flytte fra hjemmet sitt og inn på sykehjem, er en stor overgang. Fra å være herre i eget hus, skal du forholde deg til regler og rutiner bestemt av andre. Du skal bli kjent med både pleiere og beboere som du kanskje aldri har truffet før.

85 år gamle Ragnhild er en av dem som synes overgangen var tøff. Hun har bodd på sykehjemmet i syv måneder.

Ragnhild

Ragnhild (85) følte seg ensom og forlatt de første dagene etter at hun flytta inn på sykehjem, men hun lyser opp når hun forteller om sine yngre dager.

Foto: Eirik Pessl-Kleiven / NRK

Jeg får komme på besøk på det hjemmekoselige rommet hennes. Hos Ragnhild lukter det reint. Fra en hylle påminner flere bilder om et levd liv.

Små grimaser i ansiktet viser at det ikke bare er lett for henne å sette seg ned i godstolen. Ragnhild er liten og vever. Kroppen gjør vondt. Huden er nesten litt gjennomsiktig.

Flere beinbrudd og mageproblemer gjorde at Ragnhild var mye inn og ut av sykehus før hun fikk sykehjemsplass.

Hun er ærlig når hun beskriver hvordan hun opplevde den første tiden på sykehjem.

– De første åtte dagene gråt jeg meg i søvn. Jeg følte meg ensom og forlatt, at jeg ikke var verdt noe, sier hun.

Jeg tror jeg hadde følt det samme, tenker jeg. Å havne på sykehjem må føles som om det levende livet er litt over. For meg kjennes det i hvert fall sånn.

Å bli så avhengig av andres hjelp, er vanskelig synes Ragnhild. Hun som alltid har vært så selvstendig.

– Pleierne er snille og gjør så godt de kan, men det er vanskelig å venne seg til at det er så mye du ikke kan bestemme over selv lenger. For eksempel når du vil spise. Og har du tissa i buksa, eller bæsja, så vet alle det. Det klarer jeg bare ikke å venne meg til, sier Ragnhild.

Jeg håper jeg aldri havner i en seng på et sykehjem, tenker jeg, og gjør meg klar for natta.

Jeg legger meg med en ekstra klump i halsen etter dette møtet med Ragnhild:

Ragnhild forteller om hvor vanskelig overganger fra hjem til sykehjem var.

SE VIDEO: Ragnhild forteller om den tøffe overgangen fra å flytte fra hjemmet sitt og inn på sykehjem (Foto: Eirik Pessl-Kleiven).

Gammel – men det samme mennesket

Neste dag, litt lenger borte i korridoren, gjør 86 år gamle Inger seg klar for sin ukentlige time hos frisøren på huset. Et rosa sjal henger over skuldrene hennes, og et perlekjede pynter den hvite genseren. Hun er velpleid, men uten sminke, for det klarer hun ikke bruke lenger.

Hun er en av beboerne jeg får gleden av å bli bedre kjent med i løpet av uka. Hun havnet på sykehjemmet etter et fall. I fire år har hun bodd her.

– Jeg som aldri gikk ut døra uten sminke før. Gud vet hvordan jeg ser ut nå, sier en lattermild Inger.

Hun synes det er rart å tenke på at hun nå er så langt i livet.

– Dette er jo den siste plassen vi er på. Nå er det bare et steg igjen, og det er opp til himmelen. Hvis han vil ta meg imot da, smiler Inger.

Frisør Heidi masserer inn sjampo. Inger lukker øynene.

Hva ser du når du ser deg selv i speilet? spør jeg forsiktig.

Inger åpner øynene igjen. Ser inn i speilet.

– En gammel dame, utbryter hun, og tenker litt.

– Men jeg er jo det samme mennesket, sier Inger.

Selvfølgelig er du det, tenker jeg, men fint at du minner oss på det. Det er nemlig så lett å glemme at under en rynkete hud og bak en tannløs munn, så bor det samme mennesket.

Inger

Inger (86) er en av beboerne jeg blir kjent med på Lørenskog sykehjem.

Foto: Anders Leines / NRK

Store hjem

På Lørenskog sykehjem serveres nærmere 30 mennesker tre måltider om dagen på hver av de to avdelingene. Mange klarer å spise selv, noen må mates og andre igjen trenger hjelp til å skjære opp. De sykeste og de som vil spise for seg selv, får mat på rommet.

Det er mange som spiser på stua, men jeg legger merke til at det er få som snakker sammen.

Inger fra Kristiansund er en av dem som unngår fellesmåltidene på stua. Et unntak er når kulturleder Ester Torill inviterer til middagsgruppe annenhver uke. Da dekkes det på et pent bord i enden av en av korridorene. Det er hvit duk og glass med stett og gjestene serverer seg selv fra fat. Her samles de friskeste beboerne. Alle setter pris på middagsgruppa, og jeg ser at alle retter seg litt opp i ryggen og at stemningen er litt mer høytidelig enn ellers.

Slike grupper trengs, tenker jeg.

Men jeg lurer på hva som holder Inger unna fellesmåltidene. En morgen tar jeg derfor med meg frokosten inn til henne for å slå av en prat.

– Mange av oss hører så dårlig, jeg også. Det gjør at vi blir sittende og rope til hverandre: Hva er det du sier? Jeg hørte ikke! Det er anstrengende. Jeg orker ikke rett og slett, sier Inger.

I tillegg er det ikke så mange her som leser avisen lenger, og da kan det være vanskelig å finne noe felles å snakke om, mener hun.

Både sykepleierne og helsefagarbeiderne på avdelingene skulle gjerne hatt mer tid til hver pasient, men opplever tiden som knapp og kravet til effektivitet høyt. For meg som er frisk, er det vanskelig å forestille seg hvordan dette livet er. Men jeg spør meg selv: Hvordan hadde du, Helene, funnet deg til rette på et sted som dette?

– Du venner deg til det du må. Du har jo ikke noe valg, mener Inger.

Hun spør om jeg har barn. Ja, svarer jeg. Tre stykker.

– Hvis ikke de vil passe på deg, må du på hjem. Du klarer nok det også, sier hun mens hun ser alvorlig på meg.

– Men jeg kunne ønske at vi hadde samme rutine som de i fengsel. En luftetur om dagen hadde vært fint. Vi vil jo gjerne ut, men vi får jo ikke. Det er som regel når vi får besøk at vi kommer oss ut, sier Inger.

Glad for plassen

I løpet av min uke på sykehjemmet, er det noen kvelder jeg legger meg med en litt større klump i magen enn andre. Tanken på alle de som savner det gamle livet sitt og som har problemer med å venne seg til sykehjemstilværelsen, er forståelig og litt sørgmodig.

Møtet med 98 år gamle Hans gjør meg lettere til sinns. For han forandret alt seg til det bedre etter at han kom på sykehjem.

Hans har aldri vært gift og har ingen barn. Tiden hjemme var ensom på slutten.

– Alle vennene dine dør, og ikke har jeg stor familie heller. Det var ensomt på slutten og vanskelig å komme seg ut. Jeg fikk ikke på meg skoene selv. Det ble til at jeg lå mest på sofaen. Jeg var nok litt deprimert, minnes Hans.

Hans

Hans (98) var ensom før han flytta inn på Lørenskog sykehjem. Han er glad for plassen han har fått.

Foto: Anders Leines / NRK

På Lørenskog sykehjem har han blitt kjent med nye mennesker. Han nyter den gode maten og går sjelden glipp av tirsdagskafeen som byr på teater og sang til kaffen. Når de frivillige i kommunen inviterer til quiz og andre sosiale sammenkomster, stiller Hans opp hvis dagsformen tillater det.

Det er godt å treffe Hans. Godt å høre han sette ord på hva en sykehjemsplass har betydd for ham.

I tillegg har han fått seg en besøksvenn, Eirik. En gang i uka gjør de hyggelige ting sammen.

– Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til ham i starten. Jeg lurte fælt på hvorfor han ville bli min besøksvenn, men vi er blitt veldig gode venner og jeg setter stor pris på Eirik, sier Hans.

Hans sin besøksvenn Eirik tar med Hans på sykkeltur

SE VIDEO: Takket være besøksvenn Eirik kommer Hans seg ut (Foto: Helene Sandvig og Eirik Pessl-Kleiven).

Vi kommer til å skamme oss

Hans, Inger, Ragnhild og resten av generasjonen som fyller landets sykehjemssenger i dag, er lavmælte, nøysomme og de klager helst ikke.

Det blir nok andre boller når min og kommende generasjoner inntar plassene.

Har vi stemmene og vettet i behold kommer vi til å skrike ut vår harme over å bli satt på bleie fordi bemanningen er for lav. Vi kommer til å slå med alt vi har av bestikk for å få spesialdietter og brød uten gluten.

Ingen sykehjemseiere med vettet i behold kommer til å bygge avdelinger med korridorer som oppleves som labyrinter, selv for dem uten demensdiagnoser.

Vi kommer til å skammes over at vi fylte opp dagligstuer og spisestuer på landets sykehjem med nærmere 30 mennesker som ikke bare hører og ser dårlig, men som har svært ulike diagnoser og derfor trenger svært ulik hjelp og støtte.

I løpet av uka har jeg kjent tisselukt i korridorene. Det er ikke første gang jeg har kjent lukt av urin på et sykehjem. Hvis det ikke snart finnes opp vaskemidler, roboter, what ever, som kan fjerne lukten av tiss på avdelingene en gang for alvor, så skjønner jeg egentlig ingenting.

Det siste får jeg inntrykk av at institusjonsleder Arnfinn er enig med meg i. Han lover å ta tisselukt-utfordringen videre med vaskepersonalet.

Ingen er bare det du ser

Jeg husker hvordan jeg alltid var opptatt av å slå av en prat med pleierne på vaktrommet da jeg besøkte pappa på sykehjemmet. Å bygge en relasjon med dem som var satt til å pleie ham når jeg ikke var der, var viktig for meg.

Men like viktig var det å lirke inn historier om en mann som hadde vært far til fem barn, ektemann til en sterk kvinne, og en hardtarbeidende journalist med et hjerte for de svakeste blant oss. Han var den flotte pappaen min. Pass godt på ham, hadde jeg mest lyst til å rope ut!

Jeg håper NRK-serien «Helene sjekker inn» kan bidra til å minne oss på at ingen bare er det du ser.

Helene Sandvig oppsummerer uka fra Lørenskog sykehjem

SE VIDEO: Se noen av de mest minnerike øyeblikkene jeg hadde sammen med beboerne på Lørenskog sykehjem (Foto: Helene Sandvig/Eirik Pessl-Kleiven/Tobias Sakrisvold Martinsen).

Jeg har helt klart blitt klokere av å bo fem dager på Lørenskog sykehjem. Det skal ærlige og åpne ansatte ha en stor takk for. De er helter i en travel hverdag. De har valgt dette yrket fordi de er glad i mennesker og ønsker å gjøre en forskjell.

Selv om ikke all min frykt for å bli skrøpelig og pleietrengende er borte, ser jeg samtidig hva vi mennesker er i stand til å takle av forandring når vi først må. Inger, Hans, Ragnhild og alle de andre flotte beboerne jeg møtte på Lørenskog sykehjem, har styrka meg i troa på det.

Tusen takk!

  • Hele programmet om Helenes fem dager på Lørenskog sykehjem, kan du se her.