«Vil få poeng for simpelthen å beholde fatningen»

Kronikkvignett Ytring

Den amerikanske valgkampens hovedhendelse er de tre direktesendte TV-debattene mellom Donald Trump og Hillary Clinton 26. september og 4. og 19. oktober.

De to kandidatene eksponeres i direkte verbal konfrontasjon for titalls millioner amerikanere. Debattene kan derfor påvirke velgernes vurdering av Clinton og Trump og dermed valgutfallet.

Tungen på vektskålen

De to viktigste faktorene i et amerikansk presidentvalg er regjeringsslitasje og økonomiens tilstand. Velgerne er normalt klare for noe nytt etter åtte år med samme parti, men belønner også det sittende partiet om økonomien går bra.

Debattene underbygger som oftest kun republikanske og demokratiske velgeres latente sympatier og antipatier. Men i svært jevne valgkamper kan TV-debattene bli utslagsgivende for de få som ennå ikke har bestemt seg, som i 1960, 1976, 1980 og 2000.

43-årige John F. Kennedy overbeviste skeptiske velgere om at han var verken for ung eller uerfaren til å lede landet. President Ford sa høyst oppsiktsvekkende at Sovjetunionen ikke dominerte Øst-Europa. Vennlige Reagan fremstod ikke som den farlige radikaleren Carter påstod at han var. Og George W. Bush var visst ikke så kunnskapsløs som media fremstilte han som.

President Trump? Jo, ja, faktisk …

Generelt må begge kandidatene bruke debattene til å forbedre sitt eget lederimage og skade motstanderens tilsvarende. Trump og Clinton må korrigere negative oppfatninger om seg selv og fremheve sine styrker.

Den kontroversielle novisen Trump må først og fremst demonstrere de klassiske presidentegenskapene. Han må fremvise (i alle fall moderat) sakkunnskap, tilby klare og overbevisende løsningsforslag på USAs utfordringer og formidle empati med velgernes livssituasjon. Velgerne må kort sagt kunne se for seg Trump som regjeringssjef, statsoverhode og øverstkommanderende for de væpnede styrkene.

Clinton må «ta en Adenauer»

Som førstedame, senator og Obamas utenriksminister driver Clinton valgkamp som en kvasi-president som tilbyr en stødig hånd i en urolig tid. Hennes oppgave i debattene blir å så tvil om Trumps evner, dømmekraft og erfaring. Hun må også forsvare både egne og president Obamas politiske resultater.

Som i 2008 tilbyr Clinton altså erfaring hvor motstanderen lokker med forandring. Hennes beste kort er at folk normalt er mer komfortable med kjente størrelser. Clinton må derfor forkynne den vesttyske forbundskansleren Konrad Adenauers effektive applauspoeng: «Ingen eksperimenter».

Øvelse gjør mester?

Håpet om – eventuelt frykten for – at debattene skal bli avgjørende får vanligvis begge kandidatene til å forberede seg intenst. Av de moderne presidentene har kun Kennedy, Reagan, Bill Clinton og Obama mestret TV-mediet.

Nixon gjordet det ikke. Minnet om en bleik og svettende Nixon i 1960-debatten bidro til at Johnson og Nixon selv nektet å debattere i 1964, 1968 og 1972. Det skulle altså ta 16 år før det i 1976 igjen ble arrangert presidentdebatt.

Kandidatene overlater i dag lite til tilfeldighetene. De studerer debattlokalet, formulerer optimale svar på forventede spørsmål, bygger kopi av debattstudioet og holder øvingsdebatter hvor noen spiller motkandidaten. De forhandler med debattkommisjonen om kameravinkler og bordhøyde. Det visuelle har nemlig betydning: det har blitt en sannhet at TV-seerne i 1960 mente rolige Kennedy vant, mens radiolytterne ga debattseieren til Nixon.

Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og NRK Ytring på Twitter

Clinton psykoanalyserer Trump

En annen hovedforberedelse er å studere videoopptak av motstanderen. New York Times meldte nylig at Clinton får bistand av psykologeksperter til å tegne opp en psykologisk profil av Trump for å forutsi hans debattopptreden. Heller enn å komme med en geysir av sakkunnskaper, vil hun forsøke å terge ham til å miste fatningen.

Trump, derimot, forklarer sin politiske suksess med Donald Trump. I snart 40 år har han bydd på seg selv, og publikum får ikke nok. Han ser sitt vesen og sine kommunikasjonsferdigheter som en begavelse han ikke kan øve på. Følgelig sies Trump å fokusere debattforberedelsene på bakgrunnsundersøkelser om Clinton.

Trump tjener trolig mest på debattene

Som i selve nominasjonsvalgene kåres den som overgår forhåndsforventningene normalt til vinneren. Grunnet medienarrativet om Trump som en kunnskapsløs løs kanon, er listen lagt så lavt at Trump vil få poeng for simpelthen å beholde fatningen ved siden av statskvinnen Clinton.

Historien forteller oss derfor at Trump som utfordreren trolig vinner mest på debattene. Trump besvarer ikke vriene saksspørsmål, han snakker seg ut av dem. Hovedoppgaven blir derfor ikke å vinne over Clinton i sak, men å fremstå som så kontrollert som han nylig gjorde ved den meksikanske presidentens side.

Substans er som nevnt ikke irrelevant, men en presidentdebatt handler mer om hva publikum ser enn hva de hører.

I september og oktober må velgerne kunne se Donald Trump som den 45. presidenten.