– Ville NTNU slått det like stort opp om tittelen var: «Snus er ikke skadelig?»

Kronikkvignett Ytring

Formidlingen er god når den når fram til de den er ment for, stod det i en gammel strategisk plan ved UiO. Vi mener forskningsformidling også må være særlig sannferdig. Dette betyr ikke at alle forbehold alltid må med, men at det må være et noenlunde samsvar mellom hva som står i forskningspublikasjonen og hva som formidles om den.

Det er dette som er gått galt for kommunikasjonsavdelingen og snusforskerne ved NTNU når de oppnådde stor oppmerksomhet i Norge og Sverige med overskriften: «Snus like farlig som røyking».

I artikkelen på Forskning.no står det at en stor studie viser at «snusing kan øke risikoen for hjertekarsykdom minst like mye som røyking».

Urimelig tolkning av data

Det er lag på lag med problemer med denne forskningen og formidlingen av den. Forskerne har ikke målt sykdommer, men en fysiologisk parameter, nemlig en blodåres evne til å utvide seg under visse betingelser. De fant da en måleverdi på gjennomsnittlig 4,52 hos «normale» og det litt dårligere 4,12 hos snuserne, men det er så store forskjeller fra person til person at det er over 30 prosent risiko for at den lavere verdien hos snuserne er en tilfeldighet.

Forskerne gjør så ulike grep. Når de korrigerer for alder, blir funnene statistisk signifikante på laveste vitenskapelige nivå, fem prosent. Når de så går videre og korrigerer for ulikheter i inntekt, utdannelse og treningsstatus – som også er viktige korreksjoner – forsvinner imidlertid også denne signifikansen.

Det blir mange sammenligninger av slikt, og forskerne kommer i en situasjon der man av ren slump kan finne enkelte statistisk signifikante forskjeller noen steder. Det finnes metoder som tar høyde for dette og som vi forskere er opplært til å bruke. Når vi anvender disse, finner vi ingen statistisk signifikante avvik hos snuserne i studien fra NTNU.

De tilsynelatende forskjellene mellom snusere og andre i denne studien kan meget vel bygge bare på tilfeldigheter. Som fysiologer finner vi det også lite sannsynlig at så små forskjeller i en parameter som dette, selv om de skulle være reelle, sier særlig om risikoen for fremtidig sykdomsutvikling.

Vanligvis bør en slik teknisk diskusjon skje i vitenskapelige fora, og ikke i media, men forskerne har selv brakt dette inn for offentligheten med sin formidling. De små effektene og mangelen på sikre statistiske funn burde alene manet til varsomhet i formidlingen.

Selv om man aksepterer forskernes egen statistikk og øvrige framstilling av dataene, er konklusjoner som at «Snus er like farlig som røyking» eller at «Snus er farligere enn vi trodde», helt urimelige.

Det er ikke snakk om forenkling, men tolkninger av dataene få uavhengige forskere ville kunne gå god for.

Produktplassering

Formidlingen skjedde først på forskning.no, men i en særlig spalte der nettstedets eiere, herunder NTNU, kan plassere sine «produkter», uten at det redigeres etter redaktørplakaten, slik resten av nettstedet blir. Dette blir omtrent som om Stein Erik Hagen, om han var en stor eier, kunne gått utenom redaksjonen med en fast spalte i Dagbladet.

Forskning.no ble nylig felt i PFU for manglende merking av eiernes stoff, noe som teknisk sett er produktplassering. Selv om merkingen er bedret, synes vi ordningen er uryddig og bør opphøre.

Nå kan man kanskje si at universiteter ikke er som næringslivsmagnater, men forvalter mer objektive forskningssannheter. Desto merkeligere er det at institusjonen benytter seg av en slik omvei rundt redaksjonene. Svaret er nok at universitetene har fått strategisk styring, og kommunikasjonsavdelingenes oppgave er å bygge institusjonens omdømme, ikke å formidle sannhet eller mangfoldet i forskningen.

Man kan spekulere på om NTNUs omdømmebyggere påvirkes av den aktuelle situasjonen hvor deres «eier», regjeringen, har vansker med å lose et lovforslag om enda strengere snusregulering gjennom i Stortinget. Ville NTNU slått det like stort opp om overskriften var: «Snus er ikke skadelig», eller ville det være dumt nå i forkant av statsbudsjettet?

NTNU har ved sin omdømmebygging oppnådd å bli politikernes yndlingsuniversitet i Norge, men mekanismer som gjør at omdømmebygging settes foran sannhetsformidling er et strukturelt økende problem for hele universitetssektoren globalt. I et mer langsiktig perspektiv kan dette ødelegge institusjonenes og forskningens omdømme, og gjøre dem mindre samfunnstjenlige.

Forskernes formidling

Den uavhengige pressen er vanligvis ikke dummere enn at de gjerne vil omgå kommunikasjonsfolkene og snakke direkte med forskerne. Dette er klokt, men ville ikke hjulpet her. Forskerne er ikke bare med på notene, men deres egen presentasjon er enda mer tabloid enn tabloidpressens.

Det er også påfallende at forsker Eli-Anne Skaug, som står bak studien, nærmest ordrett gjentar myndighetenes uvitenskapelige skremselsinformasjon om at snus inneholder mer enn 2000 «kjemikalier», som om ikke det samme kunne sies om de fleste matvarer.

Skaug uttaler til Dagsnytt 18 at de ikke har vært presset av NTNU, men vi forskere er også mennesker og vil ha en tendens til å overdrive betydningen av våre egne funn. Moderne forskningspolitikk har også lært oss at vi må selge for å få nye forskningsbevilgninger. En god vitenskapsredaksjon ville sjekket med andre forskere i feltet, og det burde ha punktert denne formidlingsballongen.

Forskningsformidling som dette vil på lengre sikt svekke universitetenes og forskningens omdømme, og vi mener formidlingen er uetisk på grunn av manglende samsvar mellom forskningsfunn og formidling. Vi etterlyser etiske regler for formidling som ligner dem man har for forskning.

Man må likevel trolig også overhale insentivsystemet i sektoren om den skal bevare sine sannhetskvaliteter. Det er ikke en del av universitetenes samfunnsoppdrag å berede veien for det postfaktuelle samfunn.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook